Hvorfor VIL vi ikke utvikle oss?

PS - Hvis du føler deg slik, er du IKKE alene!

Vi hører om og kjenner på motstand nesten hver dag når vi lever med begrensninger ift. hvordan vi ønsker å være, samt aktiverte kroniske smerter. Bortsett fra tvil og frykt, er dette de største barrierene for utvikling og positive endringer, slik jeg tenker.

Hvem i all verden ønsker å møte sine følelser og traumer?

·       Hvem vil bruke tid hver dag på å berolige nervesystemet vårt og gjennomføre vaner for å helbrede?

·       Hvem ønsker å konsekvent jobbe med atferden sin og sette grenser med sine kjære, og konfrontere sine usunne vaner?

·       Hvem vil ærlig talt ha fullt ansvar for sin egen hverdag inkludert relasjonen til deg selv, andre og til syvende og sist helse? 

Det er enormt styrkende, men det endrer ikke det faktum at det er helt utmattende og tilsynelatende, uendelig. Jeg vet likevel at så mange av oss motsetter oss å gjøre noe introspektivt arbeid, selv om det arbeidet er en dyp handling av egenomsorg, og egenkjærlighet i praksis.

 Når vi tenker på hverdagslig egenomsorg, tenker vi på å slappe av, spise, se på programmer, ikke gjøre noe, men dette er den typen ting som ikke krever noen reell innsats fra vår side. I motsetning til helbredende "arbeid" - som krever mer aktiv deltakelse fra vår side.

Så hvorfor motstår vi det som til syvende og sist hjelper oss å føle oss bedre? 

Jeg har noen tanker om dette. OK mange …, så vær litt tålmodig med meg nå.

Mennesker er programmert til å motstå endring. Våre primitive hjerner oppfatter endring som truende eller farlig, selv om vi tror at det vi ønsker å endre er til fordel for oss. - Så ikke rart at vi møter det så mye i hverdagen. Og spesielt i faser hvor vi nettopp tar grep og er i utvikling.

Når vi engasjerer oss i praksiser som f.eks. å lese, skrive, meditere, gå «sanse turer» eller ta et «skogbad», lytte bevisst til musikk, trene eller gjøre yoga, så kjenner vi motstand mot å stille opp fordi endring bokstavelig talt leses som en trussel av hjernen vår!

Hjernen vår er designet for å holde oss i live, den er ikke opptatt av hva som er bra for deg, - den prioriterer ut fra overlevelse først. Og deretter de tingene som vi lengter etter, ønsker oss og trenger, men ikke vet hvordan vi skal få til verken i teori eller praksis.

Her får du vite grunnene:

1.   Motstand holder deg "trygg"!?

Og av alle tingene jeg har lært og blitt fasinert av, så var nok sannsynligvis den største denne: 

MOTSTANDEN ER FAKTISK PÅ MIN SIDE! - Hjernen min har lurt meg til å tro at når jeg gjør motstand, er jeg trygg.

2.   Vi kan være knyttet til gamle mønstre og oppfatninger.

Har du noen gang lagt merke til at når vi tar noen skritt fremover mot det vi virkelig ønsker eller trenger, så oppdager vi at vi blir møtt med følelser av motstand og manglende selvtillit?

 Vi går i «frys» tilstand, utsetter og VIL bare ikke gjøre det vi egentlig TRENGER! Det kan være ulike årsaker til dette, men se for deg dette:

På en eller annen måte føles det fortsatt skummelt, eller vi føler oss ikke verdige til det. Vi finner trøst i disse gamle mønstrene og oppfatningene fordi de er kjente; de gir oss en følelse av sikkerhet om hvem vi er og kontroll på hvordan livet ser ut.

Vi tror vi vet hvem vi er. - Å gi opp det betyr å gi opp det kjente og det vi har kjennskap til, så det er normalt å føle motstand rundt det.

3.   Mulige røtter i barndomstraumer.

Det er også viktig å nevne at denne typen fornektelse av helbredende arbeid kan sees på som en slags selvforsømmelse - et vanlig resultat av traumer.

Egenomsorg kan føles umulig når vi føler oss skyldige for å ta tid til oss selv eller vi sannsynligvis gjør det feil, det kan føles vanskelig eller ubehagelig i stedet for å gi lettelse. Å ta vare på oss selv kan på en eller annen måte føles som om det tar bort andres prioritet som om vi selv ikke er verdige til å få prioritet og omsorg. Hvile- og reparasjonsarbeid er kun tillatt eller akseptabelt etter at alt annet arbeid er utført og fortjent eller omsorgen for andre er fullført. Føles det kjent?

4.   Vår "enkle" komfortsone av fortrolighet.

Endring handler om å gå inn i det ukjente, mens det vi har akkurat nå er kjent og komfortabelt, selv om vi lider i det. Selv om smerte og lidelse er umulig å leve med, kan de være den eneste normaliteten vi kjenner. Og det fungerer som en slags mørk komfort, sammenheng og kjent scenario. «trøstens forbannelse» for å si det sånn. 

 Å bevege seg fra et sted med selvkritikk og frustrasjon til et sted for aksept og overgivelse gjør motstand mye lettere å møte. Å forstå hvorfor vi gjør de tingene vi gjør, gir oss muligheten til å endre dem ved å vise oss selv barmhjertighet!

5.   Mangel på tillit til oss selv og kroppen sin evne til å helbrede.

Når vår motstand er en bevisst motstand mot terapeutiske initiativer, tror jeg det viser en mangel på tillit. Tillit til oss selv og vår evne til å få dette til å fungere for oss. Som, hva er poenget? Dette er tull og vil ikke fungere for meg! - Spesielt hvis du har prøvd hardt eller mange ganger og gitt opp eller møtt tilbakeslag, forverring eller andre symptomer. 

 Hvis du VISSTE 100% at dette arbeidet ville fungere for deg, ville det kanskje bli lettere å forplikte seg? Tror du det fungerer for andre, men det vil det ikke for deg?

6.   Den snikende selvsabotasjen.

Spør deg selv dette; - fordi dette arbeidet er en handling av egenkjærlighet - ville det få deg til å unngå det? Selvsabotasje (eller intens selvbeskyttelse) skaper mer motstand.

Kanskje du tenker at du ikke fortjener å bruke tid på å være snill og omsorgsfull mot deg selv. Når var siste gang du villig næret ditt følelsesmessige og åndelige velvære, og tok deg tid til å bli mer kjent med deg selv? Heldigvis så er dette mønstre som kan avlæres. Og siden du kan lære, så kan du lage deg nye mønstre eller vaner. Og hjernen din vil endre seg ut fra hva du har din oppmerksomhet rettet mot (hjerneplastisitet).

7.   Føler at egenomsorg ikke er viktig.

Hvis vi ble oppdratt til å sette mer verdi på våre prestasjoner fremfor vår lykke da vi var yngre, eller hvis vi vokste opp i miljøer der disse praksisene ble mislikt eller latterliggjort, kan vi føle mye motstand mot å være snille og omsorgsfulle mot oss selv.

 Vi kan ha blitt forledet til å tro at lidelsen vår eller viljen vår ikke betydde noe. Jeg fikk f.eks. ofte høre at «viljen din sitter i toppen av et tre» og antok at dermed så hadde jeg ikke noe valg, men det er jo ikke lenger sånn. Det var heller aldri sant! Kanskje ble du bedt om å «Skjerp deg!» eller fikk høre; «NÅ overreagerer du!» eller «Det kunne vært verre!». – Søkelyset går på alle andres velvære, men aldri ditt eget.

 Etter perioder gjennom livet hvor jeg har hatt ekstra oppmerksomhet på selvutvikling eller perioder hvor kroppen og sinnet trenger litt ekstra hjelp til sin naturlige helbredelse (ved at jeg bl.a. reduserer noe av min motstand), så har jeg lært og virkelig tatt innover meg verdien av å legge merke til disse egenskapene, og lene meg på mer selvaksept.

Jeg lærte å akseptere at jeg kan ha det bra som den jeg ER og ikke hakke på meg selv for det. – Eller la det gå ut over andre? Også vil det ta øvelse å gjøre dette så mange ganger at jeg automatisk gjør det ubevisst. Hjernen må få lov til «å bygge nye stier og la de gamle få gro igjen», og det gjør den (hjerneplastisitet).

8.   Fordi det er lettere å gi kjærlighet enn å motta kjærlighet.

Vi som ofte «pleaser» andre kan resonere oss til dette. Jeg har følt på det i min egen coaching praksis så vel som aktiviteter jeg deltar på. Jeg øver sjeldnere på egen hånd fordi det er lettere å gi til andre, enn det er å gi til meg selv.  - Å gjøre noe omtenksomt for deg selv kan føles skummelt, så vi VIL fortsette å gi til andre selv om det vi egentlig TRENGER er å ta imot.

Eks.: Jeg kan lage en god lunsj eller middag til deg, men hvis jeg er alene hjemme, så spiser jeg knekkebrød med Jarlsberg ost og eple, eller ingenting i det hele tatt … Helt til jeg blir desperat nok og finner noe snacks som absolutt ikke gjør meg godt. Høres det kjent ut? 

9.   Motstand mot det som kan dukke opp.

Når du starter en «fra Vilje til Virkelighet reise», er det naturlig at du kan være redd for å møte det du har undertrykt. Å ta en titt på hva som kan «gjemme seg under steinene», er ingen enkel oppgave. Og noen ganger føles det fristende, lettere og såååå mye «tryggere» å bare la dem være urørt.

Vi kan risikere å lempe på våre skuddsikre vester av selvforsvar og finne ut ting om oss selv eller livene våre som vi ikke liker ... - Dessuten, tvil avler motstand.

Motstand kan komme fra å tvile på en diagnose eller det å jobbe med selvutvikling, generelt. Føler du deg kynisk overfor denne tilnærmingen kanskje?

Å stole på en prosess - spesielt en langsom prosess som kanskje ikke inneholder mange åpenbare «aha-øyeblikk» i starten krever mot og tålmodighet, og det kan være skikkelig vanskelig. Vi føler kanskje ikke at vi har kontroll; det kan virke som om vi gir ALT og får veldig lite tilbake.

Jeg har hatt noen skikkelige «aha»-øyeblikk i min personlige utvikling og helse transformasjon; men det har vært mye (les saaaakte) og ujevn fremgang. - Jeg trenger typisk god tid til endringer, rett og slett!

Det er slik jeg er født som et følelses-menneske (HSP – høysensitiv). – Spesielt i møte med endringer blir dette merkbart og synlig. Aksept for det du uansett ikke kan endre er derfor verdifullt. Det gjør at du lettere kan gi slipp på ... Og gå videre med litt lettere skritt 👣👣👣

KLIKK her for info om kurs.

10.                Motstand i tilfelle vi ikke "gjør det helt riktig".

Tenker du: Jeg MÅ få dette helt riktig, ellers så er det jo ikke noe poeng! Dette er så nytt for meg, hva om jeg ikke gjør det riktig? Selvfølgelig, gjør jeg det ikke riktig! Æsj! Jeg er dum!

En viktig del av reisen min var å lære å akseptere at disse tankene kanskje aldri ville endre seg og å dukke opp uansett, men også å ha respekt for motstanden min og de mange måtene den prøvde å beskytte meg på.

Motstanden vår kan være irriterende, men den er utviklet av veldig gode grunner. 🥰

11.                Vi ønsker ikke å føle oss forpliktet.

Hvem vil være forpliktet til å gjøre noe som helst? - Ikke meg! Jeg elsker frihet! Dette er jo hardt arbeid for det meste. Når vi begynner å mislike å måtte gjøre dette arbeidet, kommer motstanden inn nærmest for å «redde dagen»!

Irritasjon eller sinne for å "måtte" gjøre dette arbeidet på grunn av et helt liv med ting utenfor din kontroll eller helt andres mangler og feil!? - Fytti katta, nei takk! Ikke noe for meg, aldri i verden!

Da vil jeg heller … mistrives, mislykkes, bli syk og mer eller mindre visne mens livet skjer? PS - Det er jo egentlig veldig dumt, men det kan bli konsekvensen av å velge det tilsynelatende trygge.

12.                Fordi smerte er alt vi, vet!

Symptomene våre kan være hele livet. Lidelse er den mest kjente verdenen vi lever i, og å avlære at normalitet er skummelt kan virke som et umulig fjell å bestige. - Vi har prøvd alt legene og spesialistene har foreslått. Ingenting har fungert, ikke rart vi føler oss så fastlåst og «stuck»!

13.                Konfronterer et liv med vane.

Vi er vanevesener. Også i hvordan vi håndterer våre følelser og vår atferd. Emosjonell undertrykkelse reddet oss muligens, og nå står vi overfor å nøste opp i alt dette for å helbrede eller fjerne begrensninger. Oppdage vårt potensial og leve mer slik vi virkelig trenger det. Vi prøver bokstavelig talt å hale våre livslange vaner ut av en underbevisst autopilot, og inn i et mer bevisst manuelt gir. Det alene er IKKE lett. - I know! 🥲

Den gode nyheten er at hjernen vår er foranderlig.

Nevroplastisitet lar oss omprogrammere gamle vaner, skape nye mønstre og begynne å stille opp for oss selv på nye måter. Og viktigst av alt - når vi føler motstanden for å stenge av - skammer vi oss ikke lenger for det fordi vi forstår dets rolle.

Så hvorfor TRENGER du å gjøre denne jobben selv om du ikke VIL det?

1.   Fordi du har èn kropp og den bor du i hele livet! – Dessuten, du er verdt det! 🥰

2.   Og for deg som ikke bare har ansvar for eget liv:

ü  Den jobben du gjør bidrar til at dine barn og unge lettere kan leve uten konsekvensene av dine nedarvede eller tillærte «sår og arr på kropp og sinn», og heller fokusere på å løse sine egne utfordringer.

ü  Det hjelper også våre barn og unge leve sitt liv, og det bidrar til at de kan utvikle seg selv og ta til seg den visdommen du viser dem i praksis.

ü  Det kan være den aller største gaven vi kan gi til våre barn. - Kanskje også for andre nære relasjoner og fellesskapet?

Hvis du kom så langt, takk for at du leste. Det tok meg en stund å editere og legge til egne tanker og følelser, fordi jeg hadde sååå mange tanker rundt akkurat dette. Det er så utrolig viktig for meg og det er dermed også viktig at jeg klarer å forklare på en så lett forståelig måte som mulig.

Jeg håper inderlig at dette ga deg noe av verdi som du kan ta med deg videre gjennom vårt samarbeid. - Og videre i hverdagen som utgjør selve livet! Jeg håper at du velger å behandle deg selv og opplevelsene dine med empati.

At du møter deg selv med vennlighet, godhet, omtanke og tålmodighet ved HVER sving og nedtur FORDI:

Kroppen er ditt «hjem» og vil være din beste venn for livet. Den bærer deg gjennom alle dine opp- og nedturer, og prøver på alle mulige måter å ta vare på deg. Den viser deg veien hjem til deg selv som det menneskelige vesenet du og jeg ER. Vi trenger derfor å ivareta oss selv og dermed også hverandre, så godt vi bare kan.

Sjekk ut kursene mine og følg meg på Facebook eller Instagram for flere ressurser og informasjon om personlig og profesjonell selvutvikling.

Når du forstår ditt «hvorfor» kan du lettere ivareta dine relasjoner inkludert relasjonen til deg selv. Det vil igjen påvirke din livsglede, trivsel og helse slik at du kan «rocke» livet!

En varm takk for inspirasjon og kunnskap til Nicole J. Sachs, LCSW, psykoterapeut og forfatter av boken «The Meaning of Truth: Embrace Your Truth.»

Gode tanker, May Britt.